Prokrastinuft

Jeg har hatt et saklig innlegg halvveis skrevet ferdig en stund nå, og jeg lover å få det på lufta så snart jeg får en ledig tenkepause som jeg samtidig kan ha samvittighet til å ta meg tid til. I mellomtiden er det nok en gang tid for Kristin-hjelper-deg-å-surfe-på-nerdemåten-timen.

I serien “Fredagslinker” har vi nå kommet til kapittel 2, kalt “Mandagslinker”, mye fordi fredagslinkene det i denne omgang dreier seg om blir publisert nettopp på en mandag. Denne utgaven inneholder blant annet frekt mye eye candy, en sang du kan få på hjernen samt en ekstremt kul nyhet. Jeg drister meg dessuten til å avslutte med en liten demonstrasjon av sunn skepsis.

• De første bildene fra NASAs nye solsatellitt, Solar Dynamics Observatory, har begynt å rulle inn. Det artige med SDO (uten at jeg skal si jeg kan så mye om solen; jeg er kosmopat, ikke solfysiker) er at den kommer til å studere solen helt fra innerst til ytterst, ved hjelp av en rekke forskjellige instrumenter. Dessuten er astronomer i Oslo involverte i ett av eksperimentene som utføres med satelliten, noe vi alle bør føle oss stolte av. Ett av de kuleste bildene som kom triklende inn den 21. april på kvelden var noe som ser ut som en sol med skikkelig fløyelsmyk pels (advarsel: heavy-ass bildestørrelse).
• Apropos kule bilder og romobservatorier. Gjett hvem som fylte 20 år forrige helg! Det folkekjære Hubble-teleskopet, selvsagt. Det ble skutt opp med romfergen 24. april 1990 og har siden hengt rundt jorden i drøye 600 kilometers høyde. Bad Astronomer Himself, Phil Plait, som selv jobbet med å utvikle ett av instrumentene på Hubble, har feiret med en bloggpost om 10 ting du ikke visste om romteleskopet. Sjekk forresten jubileumsbildet som ble sluppet i anledning bursdagen.
• Her kommer tre videoer jeg synes nerdefolket bør få med seg. Først: Justin Timberlake-nerde-medley på nerde-måten, med de deiligste nerde-musikkinstrumentene man kan tenke seg, og i det hele tatt vinner denne så utrolig mange nerde-internett-poeng i nerdeboka mi. Kazoo:
  Å si at sangen jeg nå kommer til å linke til har vært på hjernen min helt siden den ble sluppet, vil være … helt sant. Du er herved advart, men det er vel på sin plass også å nevne, før du går fra denne bloggen i panikk, at sangen er skrevet av Tim Minchin. Den går under navnet pave-sangen, og dette, sammen med det faktum at den inneholder ikke mindre enn 86 tilfeller av ordet fuck, burde tilsi at den er relativt blasfemisk. Der vil jeg påstå at man tar grundig feil. For det er kanskje også det mest geniale med låta: at man egentlig ikke kan peke på noen tilfeller av blasfemi samme hvor mye man studerer sangteksten. Ja, også det at “papist” rimer på “rapist”, da.
  
  Den siste er en vakker steampunk-kortfilm som man kan analysere ihjel hvis man vil. Freud ville utvilsomt klappet i hendene som en begeistret fireåring, for eksempel. Selv velger jeg å se på det som en estetisk, men melankolsk film med fin skog og blekksprut-ubåt i.
• Beste segue ever: Apropos cephalopoda! Selveste PZ Myers kommer til Oslo! Marit har detaljene på skepsis-forumet, og sjefen sjøl prøvde å tolke henne som best han kunne. Min stadig voksende samling nerde-cred nådde dessuten nye høyder da jeg i den forbindelse ble retweetet. Dån, sier jeg bare.
• Dette bildet har moret seg på alskens blogger de siste par ukene. Ta en titt på det, og se om du ser noe utenom det vanlige. Du får følgende opplysning innledningsvis: Bildet er tatt i 1940.
  

  Hæ?! 1940? Men hvem er han fyren litt til høyre for midten på bildet? Jamen se da, der står det en fyr med solbriller, t-skjorte med trykk og turistkamera – kan dette være et håndfast bevis for at vi har TIDSREISENDE blant oss??

  Det er et velkjent skeptiker-ordtak som heter at oppsiktsvekkende påstander krever tilsvarende oppsiktsvekkende bevis, og noen minutters kritisk granskning av bildet skulle vise seg å nedgradere dette beviset betraktelig, fra “Great Scott!” til “Heh, festlig illusjon”. For å lese en utmerket analyse med en nøktern konklusjon, gå til denne siden. Noe av det artige med denne saken, etter min mening, er at det illustrerer litt hvordan skepsis først kan synes som en kjedelig, kynisk og gledesdrepende måte å forholde seg til omgivelsene på, før man innser at denne metoden underveis faktisk kan lære deg masse interessant hvordan menneskene oppfatter verden rundt seg.