Nettsidene og mesteparten av programmet til årets skepsiskonferanse i Oslo er endelig på plass! Jeg siterer like godt meg selv:

Etter noen mindre tekniske utfordringer kan vi endelig annonsere de nye og oppdaterte nettsidene til det andre kapittelet av Kritisk masse, skepsiskonferansen i Oslo!

Nå er det ikke mange ukene igjen før det braker løs. Stedet er Oslo kongressenter, midt i Oslo, og billettene ligger ute for salg. Sikre deg din billett idag!

Listen over talere og underholdere er så godt som spikret, og vi kan blant annet glede oss over å ha selveste Richard Wiseman på besøk som hovedgjest. Wiseman lanserer dessuten i disse dager sin siste bok, Paranormality, i norsk oversettelse. På Kritisk masse blir det dermed både foredrag på lørdag, og boklansering på fredag. Vi har flere minst like interessante talere på programmet, og du kan lese om dem på denne siden.

I nærmeste fremtid vil vi annonsere programmet for fredag den 17. februar, som vil bli en spennende dag med workshops om diverse ulike temaer. Ellers vil tiden frem mot konferansen gå med til promotering og siste forberedelser.

Dette er en samling for alle som er nysgjerrige på vitenskap og kritisk tenkning. Vi i styret for Kritisk masse gleder oss enormt, og håper selvfølgelig at du vil bli med. Har du noen som helst spørsmål om arrangementet som du ikke får svar på her, ikke nøl med å sende oss en epost.

Vi ses på Kritisk masse 2012!

Av andre temaer som Kritisk masse vil ta opp, kan jeg nevne i fleng: Lavkarbo, klimafornektelse, el-overfølsomhet, magi, veien fra alternativist til skeptiker, Steinerskolen, naturfag som allmendannelse … og en god del mer.

Jeg minner også om at det fremdeles er mulig å melde seg som frivillig til konferansen, enten det er med promotering, registrering av deltakere, foto eller annet forefallende. De frivillige gjorde en uvurdelig innsats i fjor, og vi lover dere en fin rabatt for innsatsen.

Spre det gode ord!

Kom!

• MARS500-eksperimentet: Gutta er ute av simulatoren etter 520 dager uten sollys.
• 5 logiske fallgruver som gjør at du tar feil mer enn du aner. Du kan fra nå av hytte med neven til din egen hjerne.
• Mens jeg prøver å glemme det grufulle faktum at Google har kuttet ut “+”-operatoren i søk for å tilpasse seg Google+, her er ti morsomme Google-easter eggs. Vennligst gi forslag i kommentarfeltet til et norsk uttrykk for “easter egg”.
• Saltklypa feiret nylig ett år som ekstremt kul og lærerik podcast, og det gikk uredigert og blokkfløytepreget for seg. Du er litt advart, men enda mer oppmuntret til å fortsette å høre på oss for evig og alltid.
• A propos Saltklypa og promotering av dette, se Gunnar sitt foredrag om kritisk tenkning, filmet av HEF Rogaland og lagt ut på Vimeo. Jeg skal bli en sånn flink foredragsholder en vakker dag.
• Over: Doctor Corgi.
• Til slutt:

Vitenskapsåret er i regi av Kunnskapsdepartementet, og 2011 skal være “året hvor vi setter debatten om høyere utdanning, forskning og innovasjon i sentrum”, i følge dem selv.

Mer spesifikt kan vi lese på deres hjemmesider at

I Vitenskapsåret ønsker vi å stille de grunnleggende spørsmålene om forskningens tillit og legitimitet. Hvor går grensene for vitenskap? Hvordan bør forholdet mellom vitenskap og politikk være? Når trenger vi mer forskning og når vet vi nok til å handle? Hva hemmer og fremmer kvaliteten i forskning og høyere utdanning? Samsvarer dagens utdanninger med morgendagens behov? Dette er eksempler på spørsmål vi må stille oss.

I forbindelse med Vitenskapsåret skal det blant annet holdes en rekke konferanser og seminarer (se alle på Vitenskapsårets kalender). Den jeg vil trekke frem med dette innlegget er konferansen “Kan vi stole på vitenskap?“, som avholdes i Oslo 9.–10. november, altså allerede neste uke i skrivende stund.

Hvis vi ser bort fra at Norge under denne konferansen blir beæret med besøk fra selveste Ben Goldacre og Naomi Oreskes (Seriøst, jeg kunne faktisk stoppet der. NERDEHELTER), ser dette ut som et meget interessant opplegg. Hele programmet er lagt ut i .pdf-format på herlig rosafarget bakgrunn i linken til arrangementet.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland har idag også skrevet et innlegg på sin egen blogg, hvor hun selv inviterer til konferansen. Hun kan fortelle at “Her møtes politikere, forskere, studenter, byråkrater og journalister for å drøfte blant annet hva som skjer med vitenskapelige funn i møte med den politiske hverdagen.” Jeg vil herved legge “skeptikere” til i listen over registrerte deltakere!

Bare det faktum at spørsmålet som ligger i tittelen på arrangementet stilles i norsk politisk sammenheng, synes jeg som selvutnevnt skeptivist er veldig stas, og jeg deltar med største selvfølge. Så vidt jeg har skjønt er det ennå noen få ledige plasser, så skynd deg og meld deg på her!

• Skeptikertreff i Oslo med ingen ringere enn filosof/biolog Massimo Pigliucci som gjest

og

• Verdens undergang (for realz this time)

og

• Bursdagen min?!

Det må bare bli bra, det.

Vel, vi tar revansje i 2012 med minst tre nye konferanser (oppdatering: Jeg kom på én til som er ganske snart – og den må jeg også blogge om)! Vi lar de to andre få sine egne innlegg, men det kan jo røpes at de vil foregå på hver sin side av kloden.

Dette innlegget er en ren promotering for det som skal skje i mars 2012 i Manchester: Det andre kapitlet av konferansen QEDcon, som jeg plutselig skal på, da jeg ved et uhell snublet i kredittkortet mitt så det fløy tvers gjennom rommet og landet på bestillings-knappen. Jeg gleder meg selvfølgelig en hel masse, og det er fremdeles mulig for deg også å bli med og holde uttrykket “Beware the Norwegian horde” i live!

La oss høre fra Michael Marshall fra Merseyside Skeptics Society, som arrangerer herligheten:

QED: Question. Explore Discover

The QED conference – a weekend celebration of science and critical thinking in the UK – is taking place in March 2012, and the organisers are pleased to announce the speakers lined up to feature on the bill.

The exciting program of speakers includes paranormal researcher Joe Nickell, the world’s first professor of complementary medicine Edzard Ernst, human rights activist Maryam Namazie, author and journalist David Aaronovitch, incoming editor of The Skeptic magazine Deborah Hyde, the biologist Professor Steve Jones, musician and roboticist Sarah Angliss, ufologist Ian Ridpath, writer Massimo Polidoro, podcaster Richard Saunders, author Ophelia Benson and comedian Robin Ince.

You can book your place at QED 2012 now, with tickets costing £89 (or £68 with a valid student ID), and all profits will be donated to charity, split between Sense About Science and the National Autistic Society.

After the huge amount of fun we had hosting the first QED, we’re all hugely excited about what 2012 has in store – so book your ticket now from www.qedcon.org, and we’ll see you there!

The QED Team

Det var heller aldri meningen at jeg skulle gi opp å skrive blogg. Noen ganger går det bare så lang tid at det går enda litt tid, bare på gjørs, hvis du skjønner.

Men det er et par små innlegg på trappene, og deretter er det duket for et par mellomstore, og så ruller det kanskje litt lettere igjen.

I mellomtiden, hvis dere to som leser dette (Hei, mamma!) har savnet skriveriene mine, kan dere jo for eksempel plukke opp siste nummer av student-publikasjonen Argument, hvor jeg hedrer flinkeste Mars-roboten Spirit. Avisa finnes litt rundt omkring på Blindern og andre SiO-institusjoner, så vidt jeg vet, og ellers som .pdf på linken over.

Frykt ikke, jeg forblir konstant skeptisk til de viktige tingene i livet. Litt som den tibetanske sandreven:

Den tibetanske sandreven: Skeptisk.

Denne videoen har alt jeg trenger for å få meg til å hoppe opp og ned og klappe vilt i hendene som en fireåring mens jeg sier iiihihihihihihihii.

God påske / Gledelig Eostra-ofring / Chag sameach / Hurra for våren / God tur til påskefjellet / God bok!

Ingen liker vel i bunn og grunn å bli lurt?

The universe is a big place, perhaps the biggest. —Kilgore Trout

Disclaimer: Åååååå. Phil Plait, den sniken, la ut et nesten identisk blogginnlegg, med utregningen og alt, før jeg fikk skrevet ferdig og publisert dette. Slemme astronomen. FOILED AGAIN *hytte med neven*. Jeg lover herved at jeg ikke har hermet etter ham. Dere må bare tro meg. Great minds, etc.

En av grunnene til at jeg har vært interessert i astronomi siden jeg var knøttliten, er måten dette faget har en tendens til å virkelig utfordre mine konsepter om hva som er fullstendig sinnssykt. Exhibit A: Denne videoen om størrelser i verdensrommet.

Tilbake på jorden igjen? Fint. Det finnes mange slike videoer og illustrasjoner der ute, som virkelig messes with the mind, som det heter på godt norsk. Greit nok, universet er stort. Men for meg kommer dette bare på andreplass i konkurransen Verdensrommet I Perspektiv. Førsteplassen innehas av det jeg skal fortelle om nå, noe som jeg mener i stor grad blir ignorert av fagets formidlere.

Et av mine faste nerde-stoppesteder langs min daglige RSS-baserte bussrute gjennom internettet, er GeeksAreSexy.net. Der kom jeg for litt siden over en Youtube-snutt som jeg føler alle bør få med seg. Innen du ser den (litt lenger ned på siden her), prøv å svare på spørsmålet intervjueren stiller folkene i videoen: Dersom vi tenker oss jorden på størrelse med en basketball, og månen tilsvarende skalert ned til en mindre tennisball/sprettball, hvor langt fra jorden vil da månen befinne seg? Hvor mange meter? Centimeter?

Jorden og månen sett fra Galileo-fartøyet i 1990. Månen ligger i forgrunnen på dette bildet.

For noen vil svaret kanskje vise seg å være litt annerledes enn man hadde forventet seg. Den som er ekstra nerd nekter kanskje å gjøre noe så nedverdigende som å gjette, og setter seg ned for å regne det ut i stedet.

La oss kjøre runde tall her. Middelavstanden til månen fra jorda i dens elliptiske bane er ca. 400.000 kilometer. Jorden har en diameter på 13.000 kilometer. En basketball, på sin side, måler ca. 24 cm tvers over (ifølge mitt ett minutt lange søk på Google, i hvert fall; jeg går ikke rundt og KAN sånt). Det er i grunn all info vi trenger for å utføre regnestykket, som består av en enkel brøksammenligning: Hvis x er avstanden vi er på jakt etter, får vi

x/(2,4×10^-1 m) = (4×10⁸ m)/(1,3×10⁷ m).

Da ganger vi bare begge sider med det som står under brøkstreken på venstre side av likhetstegnet, slik at x står alene. Heldigvis kan alle tierpotenser, samt alle meter-enhetene så nær som én, strykes mot hverandre – at enhetene stemmer er alltids et godt tegn på at man i hvert fall har gjort noe riktig. Dermed får vi

x = (4×2,4)/1,3 m = 7,4 m.

Jøss. Så mye, altså? Svaret jeg regnet ut her er som sagt basert på grove avrundinger (for oss astronomer er som regel π ≈ 1 for alle praktiske formål uansett), men om den virkelige modellen plasserer månen en meter til eller fra dette svaret, gir det oss likevel en pekepinn på noe som alt for sjelden illustreres i populærvitenskapelig sammenheng:

Ikke bare er verdensrommet stort, det er også sykt, sykt mye rom innimellom det som befinner seg der.

Faktisk ubegripelig og uangripelig mye, når vi tenker etter (med vår lille, menneskelige hjerne, som er utviklet for å takle avstander opp til toppen et par kilometer i det daglige liv).

Nå er vi så godt i gang at vi like gjerne kan se litt nærmere på avstander og mellomrom i universet.

Planetsletta

Fysisk institutt ved Universitetet i Oslo har årlig arrangert Astrofestival (sist i 2008, og dessverre for aller siste gang i år), hvor en av hovedattraksjonene har vært en veldig spesiell modell av solsystemet. Modellen er unik i det den er basert på akkurat dette prinsippet om å vise folk de faktiske størrelses- og avstandsforholdene i universet. Heldigvis har man hatt hele lengden av Blindern campus (ca. en halv kilometer) til rådighet, for det trenger man om man i det hele tatt skal kunne se de minste planetene i modellen.

Det indre solsystem

På planetsletta under Astrofestivalen er solen en rund, oransje lampe på et stativ, og lampen er på størrelse med en stor appelsin (14 cm i diameter). Den står parkert like utenfor inngangen til fysikkbygningen, og lyser svakt opp denne delen av campusområdet, som for anledningen er mørklagt.

For å komme til Merkur, den minste og innerste av planetene, rusler vi seks meter oppover. Der står nok et stativ, som ved første øyekast ser ut til å være tomt. Men så ser vi lyset fra modellen av Merkur, en latterlig liten LED-lampe som måler kun en halv millimeter tvers over.

Vi går enda fem meter (slik at vi nå er elleve meter fra solen), og finner nok en bitteliten lampe. Den er 1,2 millimeter i diameter, og skal forestille Venus.

Fire meter utenfor modellen av Venus finner vi den største av steinplanetene, vår egen hjemplanet jorden, 10 milliarder ganger forminsket. Den er en liten lampe på 1,3 millimeter som lyser klart blått i halvmørket. Husk tilbake til basketball-analogien lenger oppe: I denne modellen er vår egen måne en prikk på 0,3 millimeter, som går i bane rundt den lille jord-lampen i en avstand på fire centimeter.

Det som er artig å gjøre nå er å snu seg og se tilbake på den 14 centimeter store solen, femten meter unna. Siden avstandene er skalert ned tilsvarende virkeligheten, vil vi se solen i samme størrelse som om vi hadde sett den ordentlige solen fra bakken (her er det på sin plass å minne om at man aldri må se på solen direkte, selvsagt).

Den ytterste av steinplanetene i vårt solsystem er Mars, og den ligger 23 meter fra appelsin-modell-solen. Den 0,7 millimeter store LED-lampen lyser oransjerødt på stativet sitt.

Det ytre solsystem

Det er nå avstandene i solsystemet virkelig begynner å ta av. For å komme til neste planet, må vi faktisk gå hele 55 meter! Før vi når så langt, stopper vi omtrent midt i dette gapet, hvor vi kan lukke øynene og forestille oss at her ligger det et femten meter bredt belte i bane rundt solen, som består av utallige små klumper. Asteroidene i asteroidebeltet kan måle opp til ca. hundre mil i diameter (dvergplaneten Ceres), men de aller fleste er småsteiner. Det høres ut som farlige greier, dette her, når man tenker på størrelsen på dette beltet, og faren for at én av steinklumpene skal komme ut av bane og krasje inn i jorden. Men ærlig talt: herfra er jorden så knøttliten at den ikke synes en gang. I denne modellen er det lett å forestille seg at sannsynligheten for at en av de litt større klumpene i asteroidebeltet skal treffe en så liten prikk, må være forsvinnende liten.

Vi legger som sagt ut på reise fra det indre til det ytre solsystem, og etter 78 meters reise fra solen er vi ankommet gasskjempenes rike, med solsystemets største planet som første stopp. Jupiter måler 1,4 centimeter i denne modellen. Dens fire største måner er også tatt med, og sammen danner de et slags eget lite solsystem i miniatyr. Aaaaw!

Neste planet er Saturn, hvis kallenavn faller i smak hos mange fantasy-entusiaster. Vi må gå et langt stykke her også, faktisk enda 65 meter (nå er vi 148 meter fra sol-appelsinen). Saturn-modellen er tolv millimeter stor, og ringene strekker seg åtte millimeter ut på hver side. Det begynner å bli kaldt her ute (mye fordi vi har gått ute i snart en halvtime midt i november måned).

Uranus. Det blir større og større avstand mellom de ytre gassplanetene jo lenger ut vi kommer. Vi må gå 139 meter til, og for den som er lommekjent på Blindern har vi nå nesten krysset Frederikkeplassen (Saturn står utenfor inngangen til Georg Sverdrups hus). Uranus-modellen er en blå kule med diameter på fem millimeter, 287 meter fra solen.

Vi slår floke i kulda. Etter nok en 163 meter lang gåtur kommer vi til solsystemets ytterste planet, Neptun. Den har i denne modellen samme diameter som den forrige planeten vi besøkte, fem millimeter. Neptun er blå med noen hvite skyflekker.

Vi står 450 meter fra den lille sol-appelsinen nede ved fysikkbygningen, godt oppe på øvre blindern, og ser oss tilbake. En dobbeltgjenger av solen er plassert i et vindu litt oppe i etasjene på fysikkbygningen, slik at vi fremdeles skal kunne se den. Den er nesten som en vanlig stjerne nå.

“Da jeg var på din alder, var Pluto en planet.” Kongen av dvergplanetene, som jeg liker å kalle den, tas med i denne modellen, for å markere slutten på vår reise, og at vi nå er inne i Kuiper-beltet. Banen til Pluto ligger i vinkel i forhold til det planet som planetene går i, så avstanden til solen varierer (på sitt nærmeste er Pluto faktisk innenfor banen til Neptun). De årene Astrofestivalen er arrangert, har Pluto sin avstand fra solen heldigvis ikke ligget så fryktelig langt ute (man har sluppet å gå til en av naboene til Blindern og høre om de kan sette opp et LED-stativ i hagen deres og kjøre guidede turer der en søndag). Vi går noen titalls meter til, og samler oss rundt en bitteliten prikk av en lampe, bare 0,2 millimeter stor.

Det er verdt å bemerke en liten, men veldig nødvendig forenkling i denne modellen: Planetene og Pluto ligger selvsagt ikke på rekke og rad som dette her, men fordeler seg i en massiv ring rundt solen, med radius på en halv kilometer. Det ville blitt litt av en natursti å finne alle planetene dersom de skulle blitt plassert rundt omkring i banene sine på en mer virkelighetsnær måte.

… and beyond

Jeg anbefaler virkelig å dra på Astrofestivalen i år, og være med på den guidede turen langs planetsletta selv. Men kle nå endelig godt på deg, det er grådig kaldt der ute i yttergrensene av solsystemet.

Som et bonusspørsmål, etter at den guidede turen er ferdig, kan guidene komme til å spørre publikum om de kan tenke seg hvor vår nærmeste stjerne (utenom solen) ville befinne seg i denne modellen, 10 milliarder ganger mindre enn virkeligheten. Det dreier seg altså om Proxima Centauri, 4,2 lysår borte.

Kan du gjette/regne deg frem til dette? Første person til å gi riktig svar samt en artig sammenligning vinner … en personlig applaus fra meg.

Igjen: Mellom vårt solsystem og den nærmeste nabostjernen er det – hvis vi ser bort i fra litt gass og noen små isklumper her og der – tomt verdensrom. Det er mye rom, det. Jeg skal ikke gå nærmere inn på rommet mellom galaksene.

Kan du fatte og begripe at det finnes personer som ikke finner sånt som dette vanvittig fascinerende?