Prokrastinuft

Les først: Tam London, prolog | TAM London, dag 1

Etter at lørdagen ble avrundet (for de som hadde billetter) med ekte engelsk bangers & mash, samt skeptisk standup-show med Robin Ince og vennene hans, var det duket for noen ytterst få timers søvn igjen, før andre og siste dag av TAM London.

Etter det etterhvert krøllete A4-arket som var programoversikten å dømme var det svært liten sjanse for at denne dagen skulle være noe som helst mindre vellykket enn den første, snarere tvert imot. Jeg kunne knapt vente. Se bare her.

Foredragsholderne! del 2

George Hrab (podcast / blogg / musikk / twitter): Musiker, profesjonell podcaster og skeptiker på speed. En person jeg på forhånd hadde hørt mye om, men lite av, og gledet meg dermed stort til å se. (Satt forøvrig rett foran meg i salen på lørdag under de andre foredragene, og delte ut jellybeans til alle i umiddelbar nærhet. Han sa de var en del av velkomstpakken til han som deltaker, og at hver farge smakte som en av foredragsholderne. Jeg tok en grønn en, men har foreløpig ikke funnet ut hvem den smakte som.)

Noe av den viktige lærdommen jeg tok med meg fra denne søndagsmorgenen er at herr Hrab er en av de som simpelthen må følges på Twitter; det får ikke hjelpe om man ikke er interessert i å være på Twitter en gang. Kvitringene hans er de herligste små surrealistiske kunstverk. For å fjerne all tvil om dette, bestod en av «sangene» han fremførte i å invitere sine onde trillinger Richard Wiseman og Phil Plait opp på scenen (bare det synet var bisart nok i seg selv), hvorpå de ble tvunget til å lese høyt fra et utvalg av hans Twitter-innlegg mens George akkompagnerte på gitar. Så herlig tøysete, og en perfekt start på en tidlig morgen. Allsang på «Far«, den offisielle låten til podcasten 365 Days of Astronomy, var også et høydepunkt.

Eksempel fra @georgehrab: "If you ever want to make a lasting impression, take a glue gun to a shooting range."

Glenn Hill (wiki): Sønnen til Elsie Wright, som var en av de to kusinene som i 1916 lurte verden, inkludert en godtroende Sir Arthur Conan Doyle, til å tro at de fotograferte det de hevdet var feer i skogen like ved der de bodde. De innrømte først i 1981 at feene i virkeligheten var sirlig malte pappfigurer (Elsie var svært kunstnerisk) festet med hårnåler. Det var utrolig morsomt innslag i programmet å få med seg historien hans om morens eskapader, en av de historiene som jeg selvsagt hadde fått med meg, i min tid som altoppslukende mystiker-spire. Morsomt var det også at han viste seg å være litt av en raddis på sine eldre dager, der han i løpet av foredraget gikk hardt ut mot blant annet religion og krigen i Afghanistan.

Oops: Anatomisk feil på feen din der, Elsie. Men det var kanskje meningen?

Adam Savage (www / twitter): Navnet jeg brukte når jeg skulle fortelle faren min hva slags type arrangement jeg skulle på i London: Der «James Randi Educational Foundation» kanskje ikke går helt hjem med en gang hos almennheten, funker alltids «Adam Savage fra Mythbusters» fett. Naturlig nok var denne småg(eni)ale spesialeffekt-ingeniøren ett av trekkplastrene til TAM London, og fyren er kjent for å frekventere øvrige TAM-arrangementer og andre nerdekonferanser. Han har dessuten en syk merittliste når det gjelder filmer han har vært med og modellert snasne duppeditter for. På TAM London snakket han om hvor vanskelig det er å lage god TV av fysiske fenomener – som kanskje ikke viser seg å være fullt så spennende som man hadde trodd i utgangspunktet. Eksempelet han hadde laget en morsom powerpoint av, handlet om episoden av Mythbusters hvor de skulle teste påstanden om at man svømte like fort i vann som i forskjellige tykkelser av sirup.

Adam Savage og en random, men avgjørende setning om sirup.

Pause. Var to køplasser fra å bli tatt bilde med sammen med Adam Savage, men stakkaren måtte jo få lunsj han også. Kjøpte stæsj i bokbutikken i første etasje. James Randi sine bøker ble tilfeldigvis utsolgt i rasende tempo etter at det ble nevnt i forbifarten at signaturen hans befant seg i samtlige. Får satse på en live-signering neste TAM. Jeg fikk i det minste med meg Atheist’s Giude To Christmas og Simon Singhs Trick or Treatment? Til min store fornøyelse solgte de også Surly-ramics der (gjort kjent gjennom Skepchick-bloggen), noe jeg hadde håpet på.

OMFG Tim Minchin!!!11 (www / twitter): Beklager utbruddet, men av alle innslagene på TAM var dette ett av dem jeg gledet meg hensynsløst til, og som samtidig innfridde på grensen til det patetiske. Han er en australsk komiker, skuespiller og musikalsk geni på piano, og når man strør på toppen at han har en stor sans for skeptisisme i sine tekster, blir resultatet en time med hikstende gråtelatter fra undertegnedes (og 599 andres) side. Showet gjorde særs godt for sjelen, uavhengig av om man tror på eksistensen av den eller ei. Det var bare mengden ransler og poser med nyinnkjøpte bøker og stæsj foran meg som hindret meg i å dette av stolen, og har du ikke sett ham live, finn en eller annen måte å gjøre det på snarest. Han har eyeliner, lykketroll-hår og opptrer barbeint. Det ni minutter lange diktet Storm er noe av det beste som har hendt verden. Ikke stort mer å si om den saken.

Tim stirrer vantro på den statistisk usannsynlige mengden nerder i samme rom på en gang.

Phil Plait (blogg / twitter): Selveste presidenten i JREF fikk lov å holde det avsluttende foredraget på TAM London 2009. Jeg liker Phil Plait enormt. Nettstedet (senere bloggen) Bad Astronomy er mye mulig den første ressursen jeg snublet over som gjorde meg oppmerksom på at kritisk tenkning er noe som slett ikke tar livsgnisten fra en. Jeg er ganske sikker på at det var gjennom BA at jeg lærte mer inngående om JREF, og har man først gjort det, er jo resten som sagt historie. Den engasjerte måten han skriver på er barnlig, herlig og genuint engasjert, særlig når han gang på gang avslutter innleggene sine med hvor steintøff vitenskapen er.

Universet prøver konstant å ta livet av oss. Her er noen måter vi kan utsette spetakkelet på.

Foredraget til Phil handlet selvsagt om morsomme trusler fra verdensrommet (noe han oppsummerer gjennom sin seneste bok Death From The Skies!, som klarte å bli utsolgt før jeg fikk kjøpt den på TAM), og om mer eller mindre fryktelig dårlig astronomi i Hollywood-filmer. Fokuset lå på asteroider og kometer som truet med å dette ned på jorda, og forskjellige måter å unngå det på (både smarte og ikke så veldig smarte i det hele tatt). Armageddon ble kledelig skamhetset, og Deep Impact fikk ros, hver med tilhørende filmklipp.

Det var det

Rett som jeg skulle til å tenke hvor mye jeg gledet meg til dag 3, 4 og 5, viste det seg at det siste foredraget på TAM London var over, og dermed arrangementet i sin helhet. Jeg skulle ønske jeg kunne si at turen deretter gikk til den tøffeste puben i London hvor alle foredragsholderne var til stede og jeg ble venner med alle sammen og vi festet til langt på natt og jeg mistet flyet mitt hjem igjen tidlig neste morgen, men det var så verdt det.

En sånn derre type person som kan få til sånt er jeg dessverre (foreløpig) ikke (blitt). Det ble farris til middag på en italiensk restaurant ved siden av hotellet, ikke hensynsløs øldrikking på en pub, og flyet gikk definitivt tidlig, men jeg rakk det faktisk, etter nok et par timers søvn på det alt for kalde rommet.

Men det var så verdt det.

Arrangørene av den første Amaz!ng Meeting utenfor USA har forhåpentlig innsett at de ganske enkelt er nødt til å fortsette den suksessen dette viste seg å bli. Jeg tror ikke det bare er jeg som har ført denne konferansen på lista over ting jeg skal gjøre til en tradisjon. Det er noe med det å treffe folk med samme interesser som deg, og innse hvor mange dere egentlig er, og hvor totalt forskjellige mennesketyper. Jeg gikk fra å være skikkelig interessert i temaer som omhandlet konspirasjonsteorier/det paranormale/religion/ikke-religion/medienes fremstilling av vitenskap og medisin – til å bli intet mindre enn motivert. Motivert til å gjøre hva har jeg ikke helt funnet ut enda (de to første dagene etter TAM følte jeg at jeg heretter kunne gå ut og REDDE VERDEN!!, en holdning som har roet seg litt etter hvert når jeg returnerte til den virkelige verden), men jeg kan jo begynne her. Jeg kan skrive litt om tingene jeg tenker på og mener og snubler over og synes er morsomt og trist og hårreisende og interessant. Motivasjon er ikke et ord jeg tidligere har forbundet med meg selv, og det sier litt.

Ses vi på TAM London 2?

Velkomstpakken inkluderte mye artig, inkludert et dårlig ordspill. Se om du finner det.

(Bare et utebilde til en forandring)