Tre F-er for det nye og det gamle tiåret

Eller: Advarsel – personlig snakk følger.

Det slo meg hvor vanvittig mye viktig som har vært med på å forme meg som mer eller mindre voksen person i dette tiåret. Jeg tror søren ikke jeg bommer når jeg sier at hva det enn var jeg opplevde før år 2000, så kan det like godt ignoreres (nå ser jeg selvsagt bort fra de tidlige, uskyldige, trygge barneårene).

Følelser

Det har vært Kristins tiår, dette her altså. Og nå som det begynner et nytt et (jo, det gjør det), kommer jeg litt ufrivillig i perspektivmodus.

For det første har jeg tross alt påbegynt OG avsluttet en hel utdannelse i dette tidsrommet. Nesten så jeg banker i bordet.

00-tallet var da jeg faktisk reiste utenlands for første gang (Det bør merkes at jeg ikke regner Danmark og Sverige som utlandet). Jeg lærte å synge foran mennesker, og kunne oppleve helt sykt morsomme ting gjennom et musikkmiljø, selv om det fortsatt bare er på hobbybasis. Jeg lærte at det å gå på konserter er en god idé, og jeg skaffet meg med tiden en betraktelig mer interessant musikksmak (interessant for meg, altså).

Det var tiåret da jeg flyttet hjemmefra. Wow, det er så uendelig lenge siden nå. Finne-seg-ekte-nerde-venner-tiåret, hvor jeg kunne kle meg ut i selvlaget alvekappe og dra i Frognerparken og se Ringenes Herre i litt for mange minusgrader. Første kjæreste-tiåret og første ikke-kjæreste-lenger-tiåret, og førstegangskjøp-av-leilighet-som-bare-er-min-tiåret.

Fornuft

Gjennom den eksplosjonsartede utviklingen av en ny måte å være sosial på – foran dataskjermen, ironisk nok – har jeg også blitt en god del formet (i dobbel betydning, får’n vel dessverre si). Siste tilskudd er at jeg fant Twitter og falt pladask.[**] Lenge før den tid oppdaget jeg at det fantes noe som het diskusjonsfora, og at til og med jeg fikk muligheten til å si meningene mine i hytt og pine i kommentarfeltet på noe som ble kalt en blogg.

Det snodige med at en snart ikke kan vandre noe sted på internett uten at alle kan komme inn og si hva de synes og (tror de) mener, er at man selv ikke kan unngå å stusse litt over sine egne meninger og forestillinger. Plutselig kommer man over skriverier og kunnskaper som snur opp ned på hele måten en hittil har sett på livet sitt. Jeg er ikke sikker på når jeg begynte å foretrekke et rasjonelt verdensbilde fremfor ett som fløt litt i tåkeland, men det hjalp vel at jeg uansett alltid har hatt en forkjærlighet for det mystiske fenomenet kalt vitenskap. Spiren til sunnere fornuft satt der langt inne hele tiden, kanskje, men det krevde studiepoeng for å hale det ut av en som meg.

At ikke jeg hadde tenkt over dette før, dette med hvordan man faktisk går frem for å finne ut hvordan verden virker. «Den vitenskapelige metode» var liksom et ukjent, eller i hvert fall uforklart, begrep da jeg gikk på videregående skole, og jeg gikk ut derfra med en godtroende, selvsagt «det er mer mellom himmel og jord»-innstilling. Ukjent (og jeg påstår ikke at det er kjent den dag idag) var også dypere ting som argumentasjon og logikk, statistikk og de store talls lov – hvor innmari pinlig enkelt det er å villedes av dårlige tall og dårlige analyser. Hvor mange som vet å utnytte det, eller som er uvitende om at de i virkeligheten utnytter det.

Tiåret 2000-2009 var da jeg satte foten ned og startet denne bloggen, da jeg leste Demon-Haunted World og lærte at jeg ikke trengte å miste min sans for estetikk og mystikk selv om pølsevev-tenkningen ble filtrert vekk. Point in case: Estetikk og mystikk uten pepperoni.

For å gå litt vekk fra meg-fokuset et øyeblikk, kan jeg også nevne at dette har vært et tiår preget av særdeles mye ufornuft. Smartingen Steven Novella har en velskrevet, skummel oppsummering. Denne Guardian-kommentaren gir også noen treffende eksempler (jeg velger å se bort fra Avatar-slakten i begynnelsen der).

Vi som føler for det, får gjøre alt for at det kommer desto flere tøvsugere til og holder det ryddig, jo mer ufornuft som sildrer ut fra mørket.

Fjas!

Nok dypsnakk for denne gang. Jeg tenkte å gjøre en ny vri på denne udugelige nyttårs-forsett-greia.[*] Liker å lage lister, så jeg laget meg denne gang en liste over totalt usannsynlige mål som jeg helt sikkert kommer til å oppnå i minst ett hypotetisk eksisterende parallelt univers (rent statistisk sett) de neste ti årene. Litt uskyldig virkelighetsflukt, som jeg pleier å si. Øverst på lista skrev jeg tittelen «Hvorfor det neste tiåret vil gå inn i historien som den beste tiden i mitt, og noen andres, for den saks skyld, voksne liv (jeg mener hode)«, – og fulgte på med punkter som «Skrive og utgi minst én bok», «Overtale Phil Plait til å komme på Astrofestival 2011 på Blindern», «Pusse opp leiligheten utelukkende med oppspart kapital», «BrainsBodyBoth», «Ta lappen», samt en del ytterst overfjasete og fnisepinlige andre punkter jeg skal spare dere for. Jeg synes det var befriende artig å skrive en sånn tøyseliste. Av en eller annen grunn ble jeg nesten enda mer motivert av den enn av noen annen liste med nyttårsforsetter jeg tidligere har diktet.

Dette stedet lever enda, vi snakkes betraktelig mer i #tjueti.

* for de som kjører standardopplegget, har godeste herr Wiseman forsket seg frem til noen småtips

**Helt på tampen av tiåret rakk jeg til og med å starte min første hashtag-trend, noe jeg synes er festlig.