Jeg lappet sammen et innlegg i helgen for internettkollektivet jeg er medlem av, hvor jeg prøver å samle tankene mine om hva jeg egentlig synes om SETI, og hva jeg egentlig synes om hva andre synes om SETI.
Mitt standpunkt til spørsmålet om liv andre steder i universet — og her betyr det spesielt intelligent liv– har omtrent alltid vært følgende: Ja, selvfølgelig! Og argumentasjonen min er selvsagt bunnsolid: For det er jo så hinsides, uforståelig, latterlig mye plass i det eldgamle universet, og, jeg mener, vi er jo intelligente, og det virker jo ganske umulig at vi skulle være de eneste, det skulle egentlig bare mangle, og … eehm … Hallo, det må jo være … andre … Men tenk så gøy, da! Hallo!
Ok, kanskje ikke fullt så bunnsolid, når man tenker etter. Likevel klarer jeg ikke la være å tenke på “vi kan umulig være de eneste i HELE FØKKINGS UNIVERSET” som et gyldig nok argument. En av seniorforskerne og all-round awesome guy i SETI, Seth Shostak, bruker en versjon av dette argumentet selv, og krydrer det med Ordet Vitenskapsfolket Hater: Ville ikke vi mennesker vært litt av et statistisk mirakel, dersom vi var alene? Men hvor gyldig er dette argumentet i vitenskapelig sammenheng?
Ta turen over og les, og gjør deg gjerne opp en mening selv, så vi kan snakke sammen i kommentarfeltet!
Prokrastinuft 