En ny horisont er passert

(Dette innlegget er krysspublisert på Skepchick Norge.)

I det øyeblikket jeg skriver dette ordet — NÅ!! — er New Horizons så nærme Pluto som den noensinne kommer til å være. Her følger mine lett organiserte tanker etter å ha fulgt #plutovake med det ene øyet en tirsdags ettermiddag i juli.

12.500 km fra overflaten var det nærmeste vi kom, kl 13.49 norsk tid 14. juli 2015. Hvis du syntes det hørtes langt unna ut, bør du lese videre for å endre mening. Forbiflyvningen inntraff etter over ni år og nesten fem milliarder kilometers reise til det kjente solsystemets ytre, kalde strøk. Dersom du ikke kastet alt du hadde i hendene og satt klistret til en eller flere skjermer frem til nå, og fulgte NASA TV sine webcaster og pressekonferanser, norske og utenlandske medier, eller bare refreshet Facebook-feeden intensivt fordi du har alle de rette vennene og følger de rette sidene … så fikk du selvsagt lov til å ikke gjøre det, men jeg må også få lov til å riste bittelitt på hodet av ditt manglende engasjement over en så historisk, vitenskapelig og ikke minst symbolsk hendelse. La meg forklare litt nærmere. Vi tar unna det tekniske først.

NASAs operasjonssentral tre minutter før forbiflyvning. Hvorfor sitte på kontoret når romroboten din flyr for egen maskin og du kan drikke sjampis med kollegaene dine et annet sted? (Skjermdump fra NASAs webcast 14.7.2015)

NASAs operasjonssentral tre minutter før forbiflyvning. Hvorfor sitte på kontoret når romroboten din flyr for egen maskin og du kan drikke sjampis med kollegaene dine et annet sted? (Skjermdump fra NASAs webcast 14.7.2015)

De siste ukene har bildene fra LORRI-kameraet, ett av syv vitenskapelige instrumenter ombord på fartøyet New Horizons, blitt stadig større og skarpere. Ikke minst har disse bildene bekreftet hypoteser, men også bydd på en god del overraskelser om dvergplaneten Pluto og dens største måne, Charon. Tilsammen skal alle instrumentene ombord svare på følgende spørsmål: Hva består Plutos atmosfære av og hvordan oppfører den seg? Hvordan ser overflaten ut? Finnes det større geologiske formasjoner der? Når solvindens partikler blåser på Pluto, hva skjer i atmosfæren da?

Dette visste vi om Pluto før New Horizons:

  • Befinner seg i en ganske forskjøvet og avlang bane rundt sola som varierer i avstand fra 4,4 til 7,4 milliarder km — og Pluto passerer til og med delvis innenfor banen til Neptun på sin ferd rundt sola
  • En del av Kuiper-beltet — et digert område av iskloder utenfor banen til Neptun
  • Ett Pluto-år = 248 jord-år
  • Diameter et sted mellom 2280 og 2400 km
  • Består av vann-is, nitrogen, metan, karbonmonoksid, og atmosfæren består av nitrogen, metan og karbonmonoksid.
  • Spinn-aksen til Pluto/Charon-systemet ligger nesten vinkelrett på banen, så den peker som en målskive mot sola
  • Ser omtrent sånn ut:

 

Hubble-teleskopet må myse fælt for å ta bilde av noe så relativt “nærme” som Pluto. (NASA)

Hubble-teleskopet må myse fælt for å ta bilde av noe så relativt “nærme” som Pluto. (NASA)

Lite imponerende, Hubble.

Her er instagram-bildet som NASA snek ut noen minutter før pressekonferansen i ettermiddag — det siste bildet før selve forbiflyvningen:

HYYYYL!!

HYYYYL!!

Jeg, som amatør, har ikke annet å si om dette bildet enn OMG, SE PÅ DEN, DA. Den har et enormt hjerte på overflaten og alt.

Men hva vet vi om Pluto nå, da, etter disse siste bildene fra det lille fartøyet som suser forbi? Vi vet at Pluto-månene Nix og Hydra har så kaotiske baner at man aldri kunne gjette hvor sola stod opp av horisonten dersom vi stod på overflaten av en av dem. Vi vet mye mer om overflatestrukturene på Pluto. Vi vet at den er litt større i diameter (2370 km) enn tidligere estimater, noe som gjør at den er større enn Eris, en annen dvergplanet i Kuiperbeltet (men Eris er fremdeles en god del mer massiv – noe som sier oss at sammensetningen til Pluto og Eris er ganske forskjellige). En pol-kalott, som vi lenge hadde mistanke om, er bekreftet. Vi ser rare, mørke flekker og lyse felter, og antydninger til det som kan være både nedslagskratre og geologisk aktivitet — enten fra veldig gammelt av eller nylig. Alt dette vil strømmen av data fra New Horizons-instrumentene gi tydeligere informasjon om de nærmeste dagene. I mange år fremover vil vi også få vite mer om Kuiperbeltet, ettersom New Horizons farer stadig videre, drevet av en utholdende liten klump radioaktivt plutonium — selvfølgelig er det plutonium.

Ja, for bildet over er ikke det beste vi kommer til å få. Det ovenfor, som altså ble postet til NASAs instagram og som var det siste vi fikk før fly-by, har en oppløsning på ca. 4 km per piksel. Når nærbildene endelig kommer, vil vi få en oppløsning som er hundre ganger bedre.

Men hvorfor får vi ikke se de beste bildene med en gang, da? Gi meg en direktesending av forbiflyvningen, liksom!

Det er gode grunner til det. Det første en må tenke på er at Pluto ligger helsikes langt unna, faktisk over fire lys-timer, eller 30 ganger lenger unna sola enn det jorda er. For det andre blir signalet fra sonden svakere og svakere jo lenger unna den er, og det betyr igjen lav dataoverførings-rate. Vi må ta i bruk 70 meter store radioteleskoper i Australia for å ta imot de stakkarslige 1 kbps New Horizons treffer jorda med (merk: bits, ikke Bytes … 1 kb tilsvarer bare 125 Bytes!).

Men den viktigste grunnen til at vi ikke får live-stream når sonden er på sitt nærmeste, har å gjøre med hvordan den er bygget. New Horizons er ment for virkelig langveis-flyvning, og må dermed lages så besparende som mulig når det gjelder bevegelige deler og størrelse. Antennen er fiksert, og for å sende data tilbake til jorden, må fartøyet snus i en annen retning. Så lenge den er snudd mot jorden, kan den ikke samle inn data, så det sier seg selv at i forbiflyvnings-øyeblikket — det vi alle har ventet på — er det full konsing på Pluto, og alle instrumenter er i 100 % datainnsamlings-modus. Dermed må vi vente noen dager før de aller mest spennende detaljene kommer. De aller første bildene er forventet onsdag kveld rundt kl. 21.

Emily Lakdawalla har alle detaljene om dataoverføringen fra New Horizons, og hvis du ikke følger henne på Twitter, tar du feil, og må gjøre det snarest.

The payload – instrumentene ombord. Les mer her.

The payload – instrumentene ombord. Les mer her.

Jeg har allerede nevnt at denne dagen er historisk. Pluto var den siste ubesøkte planet i solsystemet, helt til nå, 85 år etter at den ble oppdaget på himmelen. Det er en bittersøt tanke også: De nye horisontene, de som er utenfor solsystemet vårt, er så uangripelig langt unna at det er vanskelig å tro at dagens oppvoksende generasjon vil oppleve slikt pionerarbeid  som det romferdene i det 20. og 21. århundre var. “This IS true exploration”, som ledende forsker i New Horizons-teamet Alan Stern sa, under pressekonferansen idag.

Jeg regner med at du la merke til at jeg kaller Pluto “planet”, men det er slett ikke fordi jeg er motstander av re-klassifiseringen av Pluto sommeren 2006. Ja, for det var en re-klassifisering, ikke en degradering! En dvergplanet er også en planet. Vår egen sol er klassifisert som en dvergstjerne, men det kom ikke en strøm av klager til den internasjonale astronomiske union av den grunn. Jeg har skrevet mer om definisjonen på en planet tidligere på Skepchick, men må bare avslutte med mitt personlige standpunkt i denne debatten, som ikke burde være noen debatt lenger.

En klarere definisjon av hva en planet er, var faktisk sårt trengt.

For en ti års tid siden var en planet vitenskapelig definert omtrent som “de derre som går rundt sola”. Med oppdagelsen av alle de nye store objektene i Kuiperbeltet (som Pluto som nevnt er en del av), kunne vi dermed riskere å utvide solsystemet med ikke bare en fire-fem nye planeter, men potensielt flere hundre i fremtiden. Ett av argumentene til alle som klagde på IAU sin avgjørelse gikk jo ut på at dette hadde de lært på skolen, det var ni planeter, de het sånn og sånn, og Pluto var den siste. Nå ble alt feil! Men ok, skal de da memorere 300 planeter på barneskolen, i stedet for åtte? Er det bedre? Egentlig synes jeg slike argumenter sier mye om måten astronomi læres bort i grunnskolen på. Barna lærer om solsystemet ved å kunne navn og rekkefølge på planetene – og der stopper det, stort sett. Hva om de også hadde blitt fortalt om vår spennende romfartshistorie, eller om hva de forskjellige planetene har lært oss?

Som jeg alltid pleier å si, gir den nåværende definisjonen av en planet en så mye mer logisk inndeling av solsystemet også: Rundt sola kretser først de fire små, indre steinplanetene. Deretter de fire store, ytre gassplanetene. Disse to skilles av asteroidebeltet, mens Kuiperbeltet med sine is-legemer og en horde av dvergplaneter danner grensen mot ytterkanten av systemet.

Og der er Pluto herskeren!

I-HEART-PLUTO

Les mer:

http://www.nasa.gov/mission_pages/newhorizons/spacecraft/index.html

http://www.romsenter.no/Aktuelt/Siste-nytt/Klar-for-historisk-naerkontakt-med-Pluto

http://www.nas-veven.no/wp/?cat=50

http://www.planetary.org/blogs/emily-lakdawalla/2015/01300800-talking-to-pluto-is-hard.html?referrer=https://www.google.no/

http://www.nytimes.com/2015/07/07/science/space/reaching-pluto-and-the-end-of-an-era-of-planetary-exploration.html (Et vakkert essay, men OBS: den tilhørende videoen starter automatisk)

http://www.bigpicturescience.org/episodes/dogged-pursuit-pluto

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s