Prokrastinuft

Jeg fikk ikke vært med på innspillingen av siste episode av Saltklypa, men jeg hadde veldig lyst til å snakke om denne saken. Derfor laget jeg en liten minireportasje som du kan høre i episode 112. Dette er en noe redigert versjon av denne reportasjen.

Den 20. januar kom det en pressemelding fra Caltech om at to av deres forskere har funnet bevis for at det finnes en niende planet i vårt eget solsystem. Dette er ikke en overskrift som Caltechs pressesenter har blåst opp for å skape hype: Tittelen på artikkelen forskerne har publisert i Astronomical Journal er faktisk Evidence for a Distant Giant Planet in the Solar System.

Astronomene heter Konstantin Batygin og Mike Brown. Sistnevnte kan jeg også nevne er kjent som mannen som brakte Pluto i vanære for et drøyt tiår siden (twitter-navnet hans er @plutokiller).

Kort fortalt dreier det seg om en planet på rundt 10 ganger jordens masse, den går i en svært avlang bane rundt solen, langt, langt utenfor banen til vår hittil ytterste kjente planet, Neptun, og for å ha det på det rene: den har ingenting med Nibiru å gjøre.

Men hva vil «bevis» si, i dette tilfellet? Vel, den er for det første ikke blitt sett. Dette er ikke en oppdagelse (selv om du kanskje har sett det ordet i ymse avisartikler rundt om på nettet). Men det er mange måter å observere på i forskningsverdenen: Litt på samme måte som når man leter etter mørk materie, som per definisjon ikke kan ses, ser man på hvordan den påvirker omgivelsene sine gjennom tyngdekraften.

Ute forbi vår ytterste planet, Neptun, befinner det seg et vell av is-objekter som danner det vi kaller Kuiperbeltet. Man har ikke vært i nærheten av å kartlegge alle fordi de er så små og lyssvake, men såpass mange har blitt funnet, at vi ut fra dette kan anslå omfanget av beltet.

Så var det at to andre astronomer, for et par år tilbake, studerte noen fjerne Kuiperbelte-objekter (hweretter: KBO’er), og fant noe veldig merkelig med banene deres. Ut fra det man vet om mekanikken i solsystemet, burde disse objektene gå i tilfeldig orienterte, elliptiske baner i forhold til hverandre. Det de så, derimot, var at alle disse objektene hadde baner hvor den lange aksen i alle ellipsene pekte noenlunde i samme retning. At dette fenomenet, spesielt kombinert med et par andre snodige sammentreff, skulle oppstå tilfeldig er ekstremt usannsynlig.

Enhver forsker med respekt for seg selv streber alltid etter å fremstille hypoteser som er så testbare som overhodet mulig, i stedet for begrense ideene til akkurat det, bare ideer som man kan sitte og regne på og filosofere over i det uendelige.

Fordelen som Brown og Batygin har, er at den ene er teoretiker og veldig flink til å lage modeller på en datamaskin, mens den andre er observasjonell forsker, som liker å sjekke hvorvidt noe som er forutsett et sted på himmelen, faktisk befinner seg der i virkeligheten. Denne dynamikken skulle vise seg å være svært fordelaktig for arbeidet de gjorde for å til slutt publisere bevisene for en niende planet.

De startet med å lage masse ulike simulasjoner av hva som vil skje med en gruppe KBO’er etter hvert som de ble slengt rundt av forskjellige typer objekters tyngdekrefter. Ved å endre karakteristikkene til objektene som påvirket KBOene, kunne de så sammenligne med det som faktisk var observert, og se hvilke modeller som passet best til virkeligheten. Da de puttet inn i modellen en planet med størrelse mellom jorden og Neptuns størrelse, med en elliptisk bane som aldri kommer nærmere solen enn 200 AU^(*), fikk de modellen til å samsvare veldig godt med observasjonene.

Det som skjedde i modellen var følgende: Ellipsebanene til de små is-objektene i simuleringen ble alle linjet opp motsatt av ellipsebanen til planeten (se fig. 1). Det med at banene til KBOene var oppstilt noenlunde likt var jo akkurat det som hadde blitt observert.

I lilla ser vi banene til KBOer med usedvanlig opplinjede retninger. De kan forklares av en stor planet, hvis antatte bane er merket i gult. Den kan også forklare nesten perpendikulære baner hos andre observerte KBO-er (i turkis). Ill.: Caltech/R. Hurt (IPAC)

Andre observasjoner som er blitt gjort av KBOer vil også forklares av at vi har en stor niende planet ytterst i solsystemet. To spesielle KBOer (den ene, Sedna, kjenner mange kanskje igjen navnet på) går i baner som er annerledes enn det vi hadde forventet. En niende planet som dytter litt på dem, kan forklare avvikene. Planeten vil også kunne påvirke enkelte objekter slik at de blir slynget ut i baner som går nesten vinkelrett på banene til de andre planetene, og vi har faktisk sett noen slike objekter, uten at vi tidligere helt har kunnet forklare årsaken.

Det er heller ingen grunn til å betvile at det i det tidligere solsystem kunne ha vært fem, og ikke fire, store objekter som senere skulle forme gassplanetene i solsystemet. Én av dem kunne godt ha vekselvirket med f.eks. Jupiter eller Saturn på et tidspunkt, og bli slynget ut i en fjern og flattrykt bane.

Det skal bli spennende å følge med på søken etter denne hypotetiske planeten, og om den faktisk kommer til å bli oppdaget etter hvert. Akkurat nå vet forskere bare sånn veldig omtrent hvordan banen dens ser ut. Det er verre å vite hvor i denne banen den eventuelt befinner seg. Mike Brown sier at han veldig gjerne skulle likt å være den som fant planeten. Men som en ekte forsker legger han også til at han ville vært sjeleglad dersom noen andre fant den også. Det er derfor denne artikkelen nå har blitt publisert, i håpet om at andre blir inspirert til å være med på jakten.

Artig hadde det jo uansett vært, som Phil Plait påpeker i et blogginnlegg, hvis Mike Brown skulle bli den som både hadde tatt livet av, og oppdaget den niende planeten. I den rekkefølgen.

(Illustrasjonsbilde: Caltech/R. Hurt (IPAC))

—-

^(*) 1 AU (Astronomical Unit) er definert som avstanden mellom jorden og solen. Avstanden mellom Neptun og solen er 30 AU. Ved 200 AU, altså det nærmeste denne planeten kommer solen, begynner vi altså å snakke om heftige avstander.